Jeg satt på et venterom på Rikshospitalet og en av de andre som også satt der og ventet sa at han kom fra Bergen, og: Herregud, de kan ta biopsi i Bergen også. Og interessen min for samtalen sank sammen.
Han var irritert over at han måtte ta toget fra Bergen, mens jeg var glad for at de tok tilsynelatende samme prøve flere ganger, de er vel grundige, de har nok en grunn, det er ikke jeg som kan disse tingene, tenkte jeg. Men kanskje han var redd og sinne var en trygg måte.
Mange av mine egne reaksjonsmåter virker ikke på samme måte som de pleier for tiden. Jeg fikk en kreftdiagnose for et par måneder siden og vanligvis pleier jeg undersøke det jeg støter borti nærmere, og jeg pleier ha en sterk kritisk sans. Jaså, pleier jeg tenke, er det virkelig slik.
I den situasjonen jeg er i nå trenger jeg foreløpig ikke disse to egenskapene. De la seg bort av seg selv i samme øyeblikk jeg skjønte hvordan det var fatt.
Jeg skrev om noe av dette i teksten Virkeligheten er upresis i fagbladet Journalisten for litt siden.
Nå er jeg avhengig av mennesker som har voldsomme kunnskaper om noe jeg ikke har selskapskunnskaper om en gang. Jeg er helt på jordet, de er ikke det. Jo mer legen forteller meg at han var usikker og ringte en overlege på et annet sykehus, eller at det sitter fysikere i et team med andre fagfolk og lager den stråleplanen som skal være optimal for akkurat meg, at de har møter med flere leger som er spesialister på det som feiler meg og at de diskuterer seg frem til en behandlingsplan, at Radiumhospitalet er svært gode på forskning på lymfekreft internasjonalt, - Jo mer alt dette, jo bedre kjenner jeg at jeg ikke har noe å hente annet enn frykt foreløpig på å søke detaljkunnskaper om det jeg ikke har noen påvirkning på.
Så denne følelsen av at jeg gir meg helt over til de andres kunnskap får noen pussige utslag. Jeg kommer kjørende opp til Radiumhospitalet hver morgen i en drosje. Sola står gjerne svakt og lavt på og jeg syns at sykehuset ser pent ut. Jeg ser på isskulpturene og tenker på hvor pene de er. Jeg går inn i foajéen og syns det er hyggelig å være tilbake. Jeg er såpass fylt av positive følelser at beskrivelsen av dem er noe jeg ville stusset på hos andre.
Når jeg kommer til det jeg tenker på som min strålestue er jeg glad for å se de samme menneskene som arbeider der i dag igjen og jeg kjenner meg trygg på en måte som var jeg et barn.
Det jeg skal er å legge meg på en benk og la fremmede mennesker stråle meg og ødelegge kreftceller men også friske celler som jeg ellers ville hatt god nytte av. Noen tar meg på skulderen mens de bøyer seg over meg og tegner på masken min, mens de stiller meg inn i forhold til de grønne lyskoordinatene. Jeg kjenner meg som et trygt barn. Og det kjennes veldig rart ut.
Han var irritert over at han måtte ta toget fra Bergen, mens jeg var glad for at de tok tilsynelatende samme prøve flere ganger, de er vel grundige, de har nok en grunn, det er ikke jeg som kan disse tingene, tenkte jeg. Men kanskje han var redd og sinne var en trygg måte.
Mange av mine egne reaksjonsmåter virker ikke på samme måte som de pleier for tiden. Jeg fikk en kreftdiagnose for et par måneder siden og vanligvis pleier jeg undersøke det jeg støter borti nærmere, og jeg pleier ha en sterk kritisk sans. Jaså, pleier jeg tenke, er det virkelig slik.
I den situasjonen jeg er i nå trenger jeg foreløpig ikke disse to egenskapene. De la seg bort av seg selv i samme øyeblikk jeg skjønte hvordan det var fatt.
Jeg skrev om noe av dette i teksten Virkeligheten er upresis i fagbladet Journalisten for litt siden.
Nå er jeg avhengig av mennesker som har voldsomme kunnskaper om noe jeg ikke har selskapskunnskaper om en gang. Jeg er helt på jordet, de er ikke det. Jo mer legen forteller meg at han var usikker og ringte en overlege på et annet sykehus, eller at det sitter fysikere i et team med andre fagfolk og lager den stråleplanen som skal være optimal for akkurat meg, at de har møter med flere leger som er spesialister på det som feiler meg og at de diskuterer seg frem til en behandlingsplan, at Radiumhospitalet er svært gode på forskning på lymfekreft internasjonalt, - Jo mer alt dette, jo bedre kjenner jeg at jeg ikke har noe å hente annet enn frykt foreløpig på å søke detaljkunnskaper om det jeg ikke har noen påvirkning på.
Så denne følelsen av at jeg gir meg helt over til de andres kunnskap får noen pussige utslag. Jeg kommer kjørende opp til Radiumhospitalet hver morgen i en drosje. Sola står gjerne svakt og lavt på og jeg syns at sykehuset ser pent ut. Jeg ser på isskulpturene og tenker på hvor pene de er. Jeg går inn i foajéen og syns det er hyggelig å være tilbake. Jeg er såpass fylt av positive følelser at beskrivelsen av dem er noe jeg ville stusset på hos andre.
Når jeg kommer til det jeg tenker på som min strålestue er jeg glad for å se de samme menneskene som arbeider der i dag igjen og jeg kjenner meg trygg på en måte som var jeg et barn.
Det jeg skal er å legge meg på en benk og la fremmede mennesker stråle meg og ødelegge kreftceller men også friske celler som jeg ellers ville hatt god nytte av. Noen tar meg på skulderen mens de bøyer seg over meg og tegner på masken min, mens de stiller meg inn i forhold til de grønne lyskoordinatene. Jeg kjenner meg som et trygt barn. Og det kjennes veldig rart ut.